Låner du for mye, blir du klassifisert som en mindre kredittverdig låntaker og du må betale høyere rente, om du får noe lån i det hele tatt. Dette er neppe noe nytt for noen. Det er økonomiske tyngdelover som gjelder for både land, kommuner, bedrifter og privatpersoner.
Du er herved nedgradert
I midten av forrige uke begynte aksjemarkedene å falle betydelig i frykt for at et verdens mest anerkjente kredittvurderingsbyrå, Standard & Poor’s (S&P), ville nedgradere kredittverdigheten til statslån utstedt av USA. Etter New York børsen stengte natt til lørdag norsk tid, informerte S&P at de besluttet å nedgradere amerikansk statsgjeld fra den høyeste graderingen (AAA) til den nest høyeste graderingen (AA+) med forventningsstyring om at ytterligere nedgraderinger kan komme i framtiden. Beslutningen til S&P var ikke uventet og etter manges mening på sin plass (og den viktigste grunnen til at Forvaltningshuset siden 2010 har anmodet våre kunder om å være varsom med å spare i amerikanske statsobligasjoner).
I pressemeldingen uttaler S&P at nedgraderingen kom som følge av svekkelser i to av de fem kriteriene som S&P bruker for å vurdere kvaliteten på statsgjeld, nemlig politisk risiko og utsiktene til en ansvarlig finanspolitikk. En ansvarlig finanspolitikk krever lavere offentlige utgifter og høyere skatter, noe det historisk har vært begrenset politisk vilje til i USA. Republikanerne har presset på for lavere skatter og Demokratene har presset på for økte offentlige utgifter. Resultatet har blitt for lave skatteinntekter og for høye offentlige utgifter. Privatpersoner som over langt tid bruker vesentlig mer enn de tjener ender opp med for mye gjeld. Til slutt må man begynne å nedbetale gjelden og det krever vanligvis en tøff beslutning om å stramme inn livremmen. Det er der USA er nå, men i likhet med andre som har levd over evne, har Uncle Sam heller ikke ”noe lyst” til å stramme inn.
Historien forteller oss at det kan ta mellom 8 og 18 år for land som har blitt nedgradert (f.eks Australia og Canada) før de har oppnådd AAA gradering igjen. Gjennom denne perioden må landet tvinge seg mot en langsiktig balanse i forholdet mellom inntekter og utgifter, slik at det også foreligger en tilfredsstillende betjeningsevne av gjelden.
Gjeldsproblemet:
Så hvor stor har denne statsgjelden til USA nå blitt? Vel, problemet til USA er at inntektene ikke dekker utgifter og betjening av eksisterende gjeld, slik at landet jevnlig har måttet øke sin gjeld for å opprettholde forbruket og betjene eksisterende gjeld.
Følgende urovekkende scenario presenteres i en analyse utarbeidet av Mary Meeker hos det svært anerkjente investeringsselskapet Kleiner Perkins (KPCB): Før 2025 forsvinner omtrent alle inntektene til USA ut i rentekostnader og andre kostnader som ”det er umulig å kutte særlig i”, herunder trygd, pensjon, sykehusutgifter og andre helsekostnader. Da tilsvarende analyse ble foretatt for ti år siden, kom ikke dette kritiske tidspunktet før i 2060. Med andre ord så har den finansielle situasjonen til USA forverret seg betydelig i løpet av de seneste årene. Dersom vi bruker S&P sine egne tall, så utgjør amerikansk statsgjeld nå 74 % av bruttonasjonalproduktet. Dersom den makroøkonomiske utviklingen i USA skulle bli skuffende i tiden som kommer, vil denne gjeldsgraden utgjøre over 100 % innen 2021. I alle tilfeller vil gjeldsgraden øke og skal vi tro S&P vil gjeldsgraden mest sannsynlig øke til 79 % innen 2015 og 89 % innen 2021. En av de viktigste årsakene til økningen i gjeldsgrad er de politiske uenighetene mellom Republikanerne og Demokratene nevnt ovenfor. På det nåværende tidspunkt finnes det heller ikke noe felles rammeverk mellom de politiske sidene som kan redusere eller stabilisere gjeldsøkningen og dette synes S&P er bekymringsfullt. Den klønete innspurten mot å få økt gjeldstaket, var nok også med på å trekke kredittratingen ned. Nå er det naturligvis et håp om at det politiske etablissementet kan finne motivasjon til å bringe på bane en bærekraftig løsning for framtidig gjeldshåndtering (så snart de er ferdige med å sverte S&Ps omdømme). P.t. framstår imidlertid dette bare som et håp i det fjerne.
Kan ratingbyrå regne - egentlig?
Nobelprisvinneren Paul Krugman, som ironisk nok har skrevet lærebøkene i makroøkonomi til de aller fleste som jobber i S&P, uttalte i New York Times rett etter nedgraderingen ble kjent, at det ikke er noen grunn til å ha tiltro til S&P sin vurdering av amerikanernes evne til å betjene sine framtidige låneforpliktelser. Krugman uttaler at S&P allerede har dokumentert sin manglende evne til å regne ved å gi AAA-gradering til de råtne sub-prime lånene og nå har de regnet feil igjen. En betydelig regnefeil (2000 milliarder dollar) ble avdekket i S&Ps analyse etter kort tid.
Krugman er heller ikke enig i premissene bak nedgraderingen og poengterer at det er helsekostnadene på lang sikt som er avgjørende og ikke amerikanerne sin vilje til å spare inn noen ekstra tusen milliarder dollar de neste ti årene. Videre poengterer han at det ikke nødvendigvis er slik at viljen til å spare litt nå skulle tilsi at de er villige til å spare inn også på lengre sikt.
”Some things never change”
Det er uansett et faktum at verdens største økonomi fortsatt er en solid betaler, S&P uttaler også at de tror amerikanske dollar vil fortsette å være den dominerende, globale referansevaluta og oppbevaringssted for sikre plasseringer. De bekrefter også at de tre øvrige kriteriene – økonomisk vekst, økonomisk politikk og betalingsbalansen – fortsatt er stabile og ikke i seg selv har bidratt til nedgraderingen. Det eneste relevante alternative oppbevaringsstedet er Euroen og Euro-sonen har betydelige problemer med gjeldsgraden hos flere av medlemslandene.
De som sparer langsiktig har nok kjent nedgraderingen av amerikansk statsgjeld mest på kroppen gjennom verdifall i sine aksjefondsinvesteringer de seneste månedene. Vårt syn er at nedgraderingens effekt på aksjeverdiene er av mer psykologisk karakter: Vår hypotese er at rentene for amerikanske forbrukere (bolig-, bil – og forbrukslån) ikke kommer til å stige som følge av S&P sin nedgradering. Aksjefondsinvestorer bør heller fokusere på hvordan tiltroen til forbrukerne har endret seg som følge av et kvartal med fall i aksjemarkedet og støyen rundt gjeldskrisen i Sør-Europa. Det er vår oppfatning at en ny resesjon og ytterligere smitteeffekt fra statsgjeldskrisen er priset inn i markedene. Vi tror ikke det blir en ny resesjon i USA og Europa.
Faktum er at den disponible inntekten til forbrukerne er økende, de sparer mer, bedriftene har nå mye penger i banken, bankene har en solid egenkapitalandel (dvs. mindre gjeld) og er langt bedre stilt enn de var da finanskrisen slo inn i 2008. Dette er IKKE det typiske bakteppet for en resesjon etter vår vurdering. En rekke av kundene i Forvaltningshuset har gjennomført eller skal i dagene som kommer gjennomføre passiv rebalansering av sine porteføljer ved å selge rentebærende papirer og kjøpe aksjer til reduserte priser og dermed opprettholde sin andel i risikable investeringer. Såfremt det ikke blir en ny resesjon, kommer vi til å se tilbake på denne perioden som en mulighet til å få justert andelen risikable investeringer – eller komme seg inn i markedet for første gang – på et attraktivt nivå.
Kundene i Forvaltningshuset som sparer langsiktig er ”bedriftseiere”. Bedriftene de eier gjennom sine aksjefond er hovedsakelig globale markedsledere innenfor sine områder og de selskapene som er best skikket til å levere solide overskudd omtrent uansett hvilke tider vi går i møte. Så får det heller være at børsverdiene svinger en del på kort sikt, slik de alltid har gjort. Det er ikke de kortsiktige svingningene som bør bekymre sparekundene mest. Den største bekymringen bør være om avkastningen på lang sikt ikke holder tritt med inflasjonen.
En ting vet vi helt sikkert. Står sparepengene oppbevart over lengre tid i banken, spises de sakte, men helt sikkert opp av inflasjon og skatt. Skal man unngå dette, så må man ta litt risiko. Men risiko er vondt når frykten hersker i finansmarkedene. Derom hersker det heller ingen tvil.